Om å ha langt hår: Jeg begynte å la håret vokse ut i begynnelsen av 20-årene. Jeg hadde nettopp avsluttet militærtjenesten, hvor jeg hadde barbert hodet i årevis. Etter å ha gjort det så lenge, begynte jeg å bekymre meg for at jeg kunne bli skallet. Jeg tenkte at hvis jeg skulle miste håret til slutt, ville jeg nyte det mens jeg fortsatt hadde det. Så jeg lot det vokse. Første gang det ble langt, var jeg ærlig talt ikke sikker på hvordan jeg skulle føle meg. Det var dette vanskelige mellomstadiet hvor jeg så ut som om jeg hadde gitt opp stell helt. Det føltes ikke som den virkelige meg. Jeg fortsatte å tenke at jeg så latterlig ut. Men over tid ble jeg vant til det, og så begynte jeg å elske det. Andre mennesker gjorde det også. Etter en stund sluttet jeg å høre kommentarer som "du burde kutte det" og begynte å høre "aldri klipp det." Jeg tenker over livet mitt, å ha langt blondt hår har endret måten folk ser meg på og hvordan jeg ser meg selv. Det er noe litt opprørsk med det. Det får folk til å anta ting: at du er kunstnerisk, frisinnet, kanskje til og med litt useriøs. Det kan være irriterende, men også litt befriende. Du undergraver hele tiden forventningene. Det blir også en merkelig type ressurs. Folk husker deg. Du skiller deg ut i et rom uten å prøve. Det får deg til å føle deg distinkt i en verden der alt er optimalisert for likhet. Det er en slags stille kraft, ikke høylytt eller aggressiv, bare selvsikker i sitt eget tempo. Og så, når du kutter alt for å donere, betyr det noe. Det føles tilsiktet. Som å lukke et kapittel. Men stort sett er det jeg har funnet ut at folk bryr seg mindre enn du tror de gjør. Det lærer deg også tålmodighet. Du kan ikke forhaste deg med langt hår. Den vokser i sitt eget tempo, og enten slutter du fred med det eller så gjør du deg selv gal. Så hvis du tenker på å vokse den ut, prøv det. I verste fall kutter du det. Eller enda bedre, du klipper den og gir den til noen som trenger den mer enn du gjør.