DEI uthulte en generasjon — og tappet USAs løfte | Glenn H Reynolds, New York Post Den omfattende adopsjonen av mangfolds-, likestillings- og inkluderingsideologi i nesten alle våre store institusjoner har gjort ubeskrivelig skade på det amerikanske samfunnet. Det ble markedsført som noe edelt — en måte å åpne muligheter for kvinner og minoriteter som urettferdig hadde blitt nektet dem. Men gjennom en kombinasjon av byråkratisk latskap og politisk ondskap, ble DEI snart noe som nærmet seg et forbud mot å ansette hvite millennial-menn i starten av karrieren. Skaden går langt utover ødeleggelsene den påførte disse unge mennene. «Positiv særbehandling» har selvsagt eksistert i flere tiår, og alle som har jobbet ved en stor institusjon i Amerika, enten det er statlig, bedriftsmessig eller akademisk, har sett effektene. Da jeg søkte på jusprofessorstillinger for mange år siden, var jeg godt klar over at minoritets- eller kvinnelige kandidater sannsynligvis fikk flere intervjuer og flere jobbtilbud enn «tradisjonelle» kandidater som meg. Men graden av diskriminering da var relativt liten: et spørsmål om en tommel på vekten. En gang rundt 2014 ble tommelen til en murstein. Det ble udiskutabelt forrige uke da magasinet Compact publiserte «The Lost Generation», en detaljert avsløring av DEIs innvirkning av Jacob Savage, en forfatter som opplevde det direkte. "Dørene så ut til å lukke seg overalt og alt på en gang," skriver Savage. "I 2011 . . . hvite menn utgjorde 48 % av TV-forfattere på lavere nivå; i 2024 utgjorde de bare 11,9 %. The Atlantics redaksjon gikk fra 53 % menn og 89 % hvite i 2013 til 36 % menn og 66 % hvite i 2024.» Og slik fortsetter det, forteller Savage, i den ene prestisjefylte bransjen etter den andre. Avgjørende var at byrden med å diversifisere den amerikanske arbeidsplassen ikke falt på alle hvite menn. Boomere og GenX-ledere var for senior til å sparke, hadde venner i sine ulike bransjer og erfaring som få minoritetskandidater kunne tilby. Det var nyansatte og junioransatte som ønsket å rykke opp, som ble stengt ute. Og de ble utelukket: Savage tilbyr ikke bare statistikk, men også engasjerende personlige historier om hvite menn i ulike felt hvis karrierer ble hemmet av offisielt godkjent diskriminering. Mange som siktet mot lukrative karrierer, ble skjøvet til sidelinjen til enkle jobber ettersom mulighetene tørket ut over natten — ettersom andre med sammenlignbare eller lavere kvalifikasjoner ble raskt avlyst. Og de som presset på for disse politikkene viste null sympati for dem som ble skadet av dem. De på toppen fikk føle seg bra med seg selv (og skryte av sine progressive troverdigheter), mens andre bar prisen. Savages artikkel utløste en heftig debatt — visepresident JD Vances X-innlegg anbefalte at det fikk 4,4 millioner visninger. Det åpnet døren for et tema som har gjort amerikanere ukomfortable i årevis, men som ikke har blitt ansett som egnet for offentlig diskusjon. Hans beskrivelser av individuell tragedie er hjerteskjærende — med mindre du er en av dem som mener at andres håp, drømmer og liv ikke er verdt å vurdere hvis de tilhører feil rase eller kjønn. Men det er mye mer ved dette enn menns uflakshistorier. Fordi DEI-trenden ikke bare ødela amerikanske liv. Det bidro mye til å ødelegge Amerika. For det første hadde institusjonene som satset fullt ut på DEI flere ting til felles: De diskriminerte ikke bare åpent (og stort sett ulovlig) på grunnlag av rase og kjønn, de gikk også til helvete. Velg en av disse bransjene — media, offentlig sektor, akademia, næringslivet, teknologi — og de er stort sett alle mye verre enn de var for omtrent ti år siden. De tradisjonelle mediene har brent sin troverdighet til en skarp overflate, Joe Bidens gale, DEI-drevne ansettelsesbølge blåste opp føderale lønninger uten å forbedre tjenester eller effektivitet, og akademias fall mot venstreorientert galskap har ødelagt amerikanernes tillit. Med unge menns karrierer som stoppet opp eller visnet bort i en avgjørende alder, påvirket DEI en hel generasjons vilje til å gifte seg og få barn. Vi bekymrer oss for nasjonens «babybust», vrir hendene våre over synkende boligeierrater og sørger over epidemiske nivåer av ensomhet blant unge. Kanskje det å urettferdig nekte en hel gruppe av dem gode jobber er en grunn til det. Og hvis du er forvirret over at så mange Gen Z-menn har gått hardt til høyre, har det kanskje noe å gjøre med at samfunnets store institusjoner sier at menn er forferdelige, hvite menn er verre, og de vil ikke ansette noen av dem? Selvfølgelig er de sinte. Når du fører krig mot en gruppe mennesker, har de en tendens til å bli sinte. Et mangfoldig samfunn trenger mer meritokrati, ikke mindre. Hvis jobber deles ut basert på egenskaper som rase og kjønn, har folk all grunn til å mislike og mistenke kvalifikasjonene til dem som slår dem. DEI-trenden undergravde en kjernestyrke i Amerika, samtidig som den uthulte en generasjon. Det er på tide å angre det. Og nå som Jacob Savage har sagt sitt, håper jeg at en million saksøkeres advokater reiser antidiskrimineringssøksmål mot gjerningspersonene.

Små laboratoriedyrkede ryggmarger kan være nøkkelen til helbredelseslammelse | Universitetet i Minnesota Forskere har utviklet en bemerkelsesverdig ny tilnærming til å reparere ryggmargsskader ved å kombinere 3D-printing, stamceller og laboratoriedyrket vev. De konstruerte små stillaser som leder stamceller til å danne nervefibre som kan bygge bro over avkuttede ryggmarger. I eksperimenter med rotter gjenopprettet denne metoden nerveforbindelser og bevegelse, og ga nytt håp om at lignende teknikker en dag kan hjelpe mennesker som lever med lammelse. Gjennombrudd innen behandling av ryggmargsskader For første gang har forskere ved University of Minnesota Twin Cities med suksess kombinert 3D-printing, stamcellevitenskap og laboratoriedyrket vev for å utforske en ny tilnærming til behandling av ryggmargsskader. Detaljer om arbeidet finnes i tidsskriftet Advanced Healthcare Materials, et fagfellevurdert vitenskapelig tidsskrift. Ifølge National Spinal Cord Injury Statistical Center rammer ryggmargsskader mer enn 300 000 mennesker i USA. Det finnes fortsatt ingen behandling som fullstendig kan reversere lammelsen og de langsiktige skadene disse skadene forårsaker. En av de største barrierene for bedring er at nerveceller dør, og de gjenværende fibrene kan ikke vokse ut igjen over skadestedet. Minnesota-teamet utformet studien sin for å ta tak i denne utfordringen direkte. 3D-printede stillas og stamceller Forskerne utviklet en spesialisert 3D-printet struktur kjent som et organoid stillas. Dette lille rammeverket inneholder mikroskopiske kanaler som er fylt med spinale nevrale forløpsceller (sNPC-er). Disse cellene, som stammer fra humane voksne stamceller, kan dele seg og utvikle seg til spesifikke typer modne nerveceller. «Vi bruker de 3D-printede kanalene i stillaset for å styre veksten av stamcellene, noe som sikrer at de nye nervefibrene vokser på ønsket måte,» sa Guebum Han, tidligere postdoktor ved maskinteknikk ved University of Minnesota og førsteforfatter på artikkelen, som for tiden jobber hos Intel Corporation. "Denne metoden skaper et relésystem som, når det plasseres i ryggmargen, omgår det skadede området." Vellykkede transplantasjoner i dyremodeller I studien transplanterte forskerne disse stillasene inn i rotter med ryggmarg som var fullstendig avkuttet. Cellene differensierte med suksess til nevroner og strakte nervefibrene sine i begge retninger—rostral (mot hodet) og caudal (mot halen)—for å danne nye forbindelser med vertens eksisterende nervekretser. De nye nervecellene integrerte seg sømløst i vertens ryggmargsvev over tid, noe som førte til betydelig funksjonell gjenoppretting hos rottene. Mot fremtidig klinisk oversettelse "Regenerativ medisin har innledet en ny æra innen forskning på ryggmargsskader," sa Ann Parr, professor i nevrokirurgi ved University of Minnesota. "Vårt laboratorium er begeistret for å utforske fremtidig potensial for våre 'mini-ryggmarger' for klinisk oversettelse." Selv om forskningen fortsatt er i startfasen, gir den et nytt håp for dem med ryggmargsskader. Teamet håper å skalere opp produksjonen og fortsette å utvikle denne kombinasjonen av teknologier for fremtidige kliniske applikasjoner. Les mer:

EKSKLUSIVT: Tilsynsorgan advarer om at rentebetalingene på nasjonal gjeld når 1 billion dollar | Senterplassen Den føderale regjeringen la til omtrent 1,8 billioner dollar til den nå 38 billioner dollar store statsgjelden i regnskapsåret 2025. Mens netto renter på gjelden utgjorde 970 milliarder dollar, oversteg ifølge Congressional Budget Office den føderale regjeringens netto renteutbetalinger 1 billion dollar for første gang. Budsjettvaktbikkjer slår alarm ettersom USA nådde en uheldig økonomisk milepæl i regnskapsåret 2025: offentlige utgifter til rentebetalinger alene oversteg 1 billion dollar i år. Den føderale regjeringen la til omtrent 1,8 billioner dollar til den nå 38 billioner dollar store statsgjelden i regnskapsåret 2025. Mens netto renter på gjelden utgjorde 970 milliarder dollar, oversteg ifølge Congressional Budget Office den føderale regjeringens netto renteutbetalinger 1 billion dollar for første gang. Det er mer enn USA bruker på nasjonalt forsvar, nesten like mye som det bruker på Medicare, og omtrent to tredjedeler av det de bruker på trygdeytelser. Chris Towner fra Committee for a Responsible Federal Budget sa at historisk høye rentebetalinger – som forventes å stige til 1,8 billioner dollar i 2035 – kan føre til en gjeldsspiral i fremtiden hvis Kongressen ikke strammer ned på utgiftene. "Hvis vi havner i en situasjon hvor vi må fortsette å låne, og så blir de som låner oss penger bekymret for at vi ikke skal betale alt tilbake, kan vi se høyere og høyere renter – noe som betyr at vi må låne mer for å betale rentene på gjelden, som igjen betyr at rentene blir høyere, og det utvikler seg til det vi kaller en gjeldsspiral," sa Towner til The Center Square. "Jeg håper vi er langt unna det, men akkurat nå er vi ganske nær den høyeste gjelden som noen gang har vært som andel av økonomien, og slik tenker økonomer på det – gjelden tilsvarer omtrent 100 % av økonomien akkurat nå." Den høyeste andelen nasjonalgjelden utgjorde bruttonasjonalprodukt var 106 %, og det var rett etter andre verdenskrig. Hvis de fortsetter med dagens lånerenter, vil USA nå dette nivået igjen i løpet av de neste fem årene. "Vi vet egentlig ikke hva som skjer etter det," sa Towner. "Og det jeg frykter allerede begynner å skje, er at jo høyere gjeld vi har, jo saktere vokser økonomien. Hver dollar som den føderale regjeringen låner, resulterer i omtrent 33 cent mindre investering i økonomien fra privat sektor.» Ringvirkningene av bremset økonomisk vekst er mange, la Towner til. "Færre bygninger, færre maskiner, investering i færre arbeidere, ansettelse, alt det der. Og det som også kan skje, er at rentene kan stige ganske betydelig, fordi rentene i hele økonomien egentlig er direkte knyttet til hvor mye det koster staten å låne.» I motsetning til andre offentlige utgifter, gir de 1 billionen dollar som brukes på rentebetalinger alene ingen fordeler. "Så det er mye penger, og det er egentlig noe vi ikke får noe ut av. Det er bare for å betjene vårt tidligere lån," bemerket Turner. "I det minste med Social Security sender vi det inn i folks lommebøker, eller med Medicare bruker vi det mest på eldres medisinske regninger. Men vi får ingenting for denne renten. Vi betaler bare fordi vi lånte så mye." Selv om det finnes måter Kongressen kan håndtere utbredt forbruk på samtidig som den beskytter kostbare velferdsprogrammer, sa Turner: «Det vil nesten aldri bli en politisk smertefull overhaling.» «Vi kunne faktisk betale for hva vi ville ved å øke skattene eller bare kutte andre utgifter,» sa Turner, med henvisning til måter å finansiere demokratenes ønske om å forlenge de forbedrede Obamacare Premium Tax Credits og republikanernes ønske om å utvide Health Savings Accounts. "Det finnes utallige måter å betale for de prioriteringene vi ønsker å gjøre. Det er bare det at hver gang du kutter utgifter eller øker inntektene, skader du noens lommebok, så du vil få litt manglende interesse for det.» Hvis lovgiverne ikke har lyst til å granske trygdeprogrammer for sparing, finnes det fortsatt måter Kongressen umiddelbart kan ta tak i føderale utgifter og senke både statlig lån og renter. "Vi burde sette tak på diskresjonære utgifter," sa Turner. "Men vi må også sette sammen en slags tverrpolitisk finanskommisjon som samler republikanere og demokrater for å diskutere hva som er de riktige måtene å gjøre økonomien bærekraftig på, og hva som er de riktige måtene å styrke Social Security og Medicare på, som begge er i fare for å bli insolvente de neste syv årene. Vi må handle nå for å forhindre at det skjer."