DEI uthulte en generasjon — og tappet USAs løfte | Glenn H Reynolds, New York Post Den omfattende adopsjonen av mangfolds-, likestillings- og inkluderingsideologi i nesten alle våre store institusjoner har gjort ubeskrivelig skade på det amerikanske samfunnet. Det ble markedsført som noe edelt — en måte å åpne muligheter for kvinner og minoriteter som urettferdig hadde blitt nektet dem. Men gjennom en kombinasjon av byråkratisk latskap og politisk ondskap, ble DEI snart noe som nærmet seg et forbud mot å ansette hvite millennial-menn i starten av karrieren. Skaden går langt utover ødeleggelsene den påførte disse unge mennene. «Positiv særbehandling» har selvsagt eksistert i flere tiår, og alle som har jobbet ved en stor institusjon i Amerika, enten det er statlig, bedriftsmessig eller akademisk, har sett effektene. Da jeg søkte på jusprofessorstillinger for mange år siden, var jeg godt klar over at minoritets- eller kvinnelige kandidater sannsynligvis fikk flere intervjuer og flere jobbtilbud enn «tradisjonelle» kandidater som meg. Men graden av diskriminering da var relativt liten: et spørsmål om en tommel på vekten. En gang rundt 2014 ble tommelen til en murstein. Det ble udiskutabelt forrige uke da magasinet Compact publiserte «The Lost Generation», en detaljert avsløring av DEIs innvirkning av Jacob Savage, en forfatter som opplevde det direkte. "Dørene så ut til å lukke seg overalt og alt på en gang," skriver Savage. "I 2011 . . . hvite menn utgjorde 48 % av TV-forfattere på lavere nivå; i 2024 utgjorde de bare 11,9 %. The Atlantics redaksjon gikk fra 53 % menn og 89 % hvite i 2013 til 36 % menn og 66 % hvite i 2024.» Og slik fortsetter det, forteller Savage, i den ene prestisjefylte bransjen etter den andre. Avgjørende var at byrden med å diversifisere den amerikanske arbeidsplassen ikke falt på alle hvite menn. Boomere og GenX-ledere var for senior til å sparke, hadde venner i sine ulike bransjer og erfaring som få minoritetskandidater kunne tilby. ...