Som 21-åring, da alle på høyskolen min jaktet på en 3.5 LPA-plassering, valgte jeg å undervise studenter i etisk hacking. Som 22-åring sluttet jeg med etisk hacking. Det var nok en stor risiko. Jeg var tidlig ute i rommet, folk kjente meg igjen, men jeg gikk min vei. Indre konflikter hadde vokst fra personlige og profesjonelle hendelser, og jeg kunne ikke fortsette. Som 24-åring forlot jeg et voksende utviklingsbyrå. En annen risiko. Men jeg flommet over av produktideer, og jeg ønsket å dykke ned i oppstartskulturen. Jeg ønsket å samle inn penger, jeg ville ha PR overalt. Ambisjoner presset meg til å bygge produkter. Som 26-åring sluttet jeg i den samme oppstarten jeg en gang var ambisiøs om. Det hadde blitt et synkende skip, avhengig av andre. Jeg måtte starte på nytt fra null. Jeg valgte blokkjede, jeg begynte å skrive blogger, jeg tok min første jobb noensinne, og det lønnet seg godt. Som 29-åring roundtrippet jeg generasjonsrikdom i krypto. Jeg ble avhengig av futureshandel. Jeg mistet kreativiteten min. Jeg følte at jeg tapte i livet. Så jeg sluttet med krypto for å utforske filmskaping. Det brakte kreativiteten min tilbake. Det støttet min ødelagte sjel. Det satte meg i flyt igjen. Det helbredet meg mentalt. Som 30-åring, da jeg mistet alt igjen, dukket gamle sår opp igjen. Jeg kunne ikke satse på filmskaping. Krypto var det eneste alternativet som gjensto for å komme meg på beina igjen. Jeg trodde på meg selv og jeg fant min vei. Som 33-åring, da jeg gjenoppbygde alt jeg hadde tapt i krypto, berømmelse og penger fra null, følte jeg meg tom. Jeg følte meg som ingenting. Denne tomheten førte meg til selvransakelse. Det var på tide å avslutte min lange utforskning. Det var på tide å endelig finne mening. Det var på tide å finne ut hva jeg virkelig ønsker i livet. Det var ikke lett. Jeg måtte ta en ny risiko. Å forlate kryptokarrieren min var den risikoen, for en ukjent vei med skriving, spiritualitet, filmskaping og sosial tjeneste. En vei som gir meg glede og fred. En vei som får meg til å føle meg knyttet til sjelen min. En vei som får meg til å føle meg som ingenting. En vei som føles dyp. Veien vil tiltrekke seg motgang underveis, men jeg er født klar til å gå tilbake til null igjen og sprette tilbake hvis det er en del av Guds plan.