Før jeg fikk en smårolling antok jeg vagt at utvikling skjer bredt, som et havnivå som stiger jevnt over årene. virkeligheten virker mye morsommere. Det finnes øyeblikk hvor en 2-åring kan virke slående klar i hodet, slik man sannsynligvis forventer fra en 5-åring. så kollapser den

og så reflekterer jeg over min egen barndom og tenåring og til og med 20-årene, og jeg innser at dette alltid er tilfelle i en viss grad. Alt er litt piggete og inkonsekvent. Jeg hadde eksepsjonelle øyeblikk da jeg var 16 eller 18, da jeg var klokere enn mitt gjennomsnittlige 25-årige jeg i hverdagen