Sønnen min har bodd i kjelleren min siden skilsmissen. Trettito år gammel, sovende på en sovesofa, unngikk øyekontakt under middagen. I seks måneder så jeg ham krympe inn i seg selv, denne mannen jeg oppdro til å være trygg på å bli en jeg knapt kjente igjen. Så spurte han forrige måned om han kunne gjøre om kontorgulvet mitt. Sa han trengte et prosjekt, trengte hendene sine opptatt. Jeg sa ja selv om gulvet var fint, selv om jeg visste at dette egentlig ikke handlet om gulv. Vi kjøpte kryssfinerplater, og han kuttet dem i firkanter i innkjørselen, målte alt to ganger. Så tok han frem en propanbrenner og begynte å brenne mønstre inn i treverket. Sto bare der med ild i hendene og skapte ville kornmønster, hver del forskjellig. Jeg spurte hva han holdt på med, og han sa: «å lage noe stygt og vakkert.» Vi visste begge at han ikke snakket om gulvet. Det tok oss to uker, hvor vi jobbet hver kveld. Han fant en spesiell tetningsmiddel på nettet fra noen som driver med spesialtilpasset trefinish og snakket med dem i en time om teknikker. Han begynte også å kjøpe andre trearbeidsutstyr på nettet, og planla sitt neste prosjekt før vi i det hele tatt var ferdige med dette. Gulvet er ikke perfekt. Noen ruter er mørkere enn andre, linjene stemmer ikke alle overens. Men når lyset kommer inn gjennom vinduet, ser det ut som vann, som bevegelse, som bevis på at brente ting fortsatt kan være vakre. Han flyttet ut forrige helg. Fikk sin egen leilighet—liten, men hans. Tok noen av de ekstra trefirkantene for å øve på å lage møbler. Ringte meg i går for å si at han starter sin egen oppussingsbedrift. Kontorgulvet mitt er hans første portefølje, beviset på at man noen ganger må brenne alt ned før man kan bygge det opp bedre. Kreditt - Emilia Berry