noen på FC spurte: «Hvorfor er det slik?» For meg er det ganske enkelt: en blanding av feiljusterte returprofiler og mangel på smak. Den dominerende finansieringsmekanismen i krypto er risikokapital, og VC-matematikk er bygget rundt 10–100x utfall med tiår lange horisonter (børsnoteringer, mega-exits, monopolspill). Den modellen fungerer fint for protokoller eller infra, men apper og studioer passer ikke. De ser mer ut som film- eller spillindustrien: kortere utviklingssykluser (1–3 år), et klart produkt sendt til markedet, og inntekter som forhåpentligvis overstiger kostnadene. Gode bedrifter, men ikke venture-skala. Det andre problemet er smak. De fleste VC-er driver ikke med å satse på estetikk eller håndverk. De ser etter vollgraver, markeder, konkurranse, distribusjon – nullsumtenkning. Men apper er ikke nullsum. De beste er mer som filmer: noen blir kulturelle prøvesteiner, andre betjener nisje, men lukrative publikum. Smak, ikke vollgraver, er driveren. Og svært få investorer bygger merkevaren sin rundt det. På den andre siden er heller ikke detaljhandel en løsning. Å overbevise en VC om å skrive en sjekk på $100k er vanskelig, men å overbevise 5,000 detaljdeltakere til hver del med $1k er enda vanskeligere. Det er koordinasjonshelvete, pluss at det ofte er den eneste innsatsen de vil gjøre, så den opplevde risikoen er skyhøy. Så midten mangler. Det er ikke en kapitalpool med samme risikoprofil som pengene som finansierer filmstudioer eller spillutgivere. Hvis det eksisterte i krypto, tror jeg du ville sett virkelig overbevisende studioer bli finansiert og noen flotte apper bli bygget. Akkurat nå er satsingen for ekstrem på den ene siden, og detaljhandelen er for fragmentert på den andre.